KIELLAND-NETTVERKET
KRAV OM STATLIG ERSTATNING
Lik erstatning til alle de 212 som var ombord på Kielland 27. mars 1980.
Det haster med å gi Kielland-ofrene kompensasjon.
Boligriggen Alexander L. Kielland havarerte i Nordsjøen 27. mars 1980, og er den dag i dag Norges største industri-katastrofe i fredstid. 123 mann omkom, 89 overlevde, merket for livet etter de traumatiske opplevelsene. Mellom 300 og 400 barn mistet sin far, og unge enker mistet ektemann og forsørger. Ingen ble fulgt opp fra storsamfunnet, selv om man kjente til behovet, noe et samlet Storting først i 2021 beklaget.
Mange har hatt det svært vanskelig, med traumer, psykiatri, rus og dårlig økonomi.
Foto fra Rachel Hunter
I år er det 45 år siden, og like lenge har noen få av ofrene kjempet for sannhet, rettferdighet og forsoning, på vegne av de 212 oljearbeiderne som var på Kielland da den kantret. Men, det har vært en kamp der Kielland-ofrene har stått helt alene mot storsamfunnet. I dag er mange med i støttegruppen Kielland-Nettverket.
Det er viktig å presisere at ingen av Kielland-ofrene, dvs. verken de overlevende, enkene eller barna, noen gang har fått statlig erstatning. Støttegruppen Kielland-Nettverket har heller aldri fått statlig driftsstøtte.
Riksrevisjonen undersøkte statens arbeid med ALK-ulykken, og kom med sin konklusjon i 2021 og konkluderte med at det var kritikkverdig og alvorlig at ingen fikk hjelp.
Stortinget beklaget og bevilget 2 millioner til en helseundersøkelse som ble utført av NKVTS (Najonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) og 8 millioner til ett dokumentasonsprosjekt, som ble lagt til Norsk Oljemuseum i Stavanger. Begge prosjekter skulle gjennomføres i nært samarbeid med Kielland-nettverket.
NKVTS konkluderte i 2024 med at ofrene etter Kielland, også i dag, har dårligere helse og livskvalitet enn den øvrige befolkningen. De anbefaler videre at Kielland-Nettverket gis mulighet til å arrangere samlinger, der de kan møte andre med de samme erfaringene.
Som en del av Dokumentasjonsprosjektet, ble det 11. januar offentliggjort en forskningsrapport fra Universitetet i Stavanger, ved professor Marie Smith-Solbakken, der advokat Eva Joly også er med i forskergruppen. De har blant annet fått åpnet til nå lukkede arkiv, og har gjennomgått arkivene hos en del av de sentrale politikerne. Her kommer frem nye, alvorlige funn, som at Kielland aldri ble godkjent som boligkvarter, at sikkerheten var dårlig, at kun fem av de 212 hadde tatt sikkerhetskurs, at det manglet redningsvester og at livbåtene var umulig å låre. Dykkere tok over 200 bilder som viste at dører, luker og mannhull sto åpne på ulykkesdagen, og at det endatil gikk ledninger og kabler igjennom. To ulike forskere viste til at vann derfor strømmet inn og var årsak til at plattformen gikk helt rundt på kun 18 minutter. Hadde alt vært forskriftsmessig lukket, ville plattformen ha holdt seg i «stabilt sideleie» på 30 grader i inntil to timer. Redningsbåter og helikoptre kunne kommet til, og de fleste kunne ha blitt reddet. Etterforskningen var mangelfull og bevis, som loggbøker, kapteinens dagbok m.m. ble aldri funnet. Granskningskommisjonens sammensetning var kritikkverdig, blant andre var Veritas med, mens ingen med erfaring fra plattform-drift var ønsket inn. Riksadvokaten henla utrolig nok saken mot bedre vitende. Både statsadvokat og Riksadvokat betvilte at dører osv. sto åpne på ulykkesdagen.
Advokatene som ser på rapporten lister opp en rekke brudd på menneskerettighetene og man vurderer 123 uaktsomme drap. Kielland ble omtalt som en farlig arbeidsplass. Veritas innrømmet at sikkerheten var uforsvarlig, i et notat som skulle behandles på en regjeringskonferanse kun dager etter katastrofen. Oljeministeren hadde fjernet notatet, mens forskerne gjenfant det i en annen minister sitt arkiv.
Ingenting måtte stanse det norske oljeeventyret. Det var bare å fortsette oljeleting videre nordover!
Overlevende og enker i stort sjokk og sorg, ble presset til å underskrive på «smuler /blodpenger» fra Phillips og LO, som mange har uttrykt det.
Vi opplever at mange av de overlevende har gått bort i de seneste årene, likedan mange enkene. De som gav sitt liv, sitt familieliv og sin helse for det norske oljeeventyret fortjener kompensasjon, og det haster! Som en kjent NRK-journalist nylig uttrykte: «Kielland er fortsatt et nasjonalt traume».
Nå har de andre oljearbeider-gruppene, dvs. Nordsjødykkerne og Oljepionerene fått sin rettmessige oppreisning, bare Kielland gjenstår.
Ingen annen ulykke eller katastrofe er så alvorlig og samtidig så dokumentert og gransket gjennom forskning, litteratur og medieomtale som Kielland. Det trengs ingen nærmere utredning i regjeringen, saken med Kielland er så enkel som dette:
Gi samme kompensasjon til de 212 som var på Kielland nå!
Ingen individuell utprøving er nødvendig.
Det er kjent (fra Stortingets spørretime 29. januar´25) at pengene finnes. Så bruk av de midlene som i sin tid ble øremerket til å kompensere for ulykker på sokkelen, det såkalte Petroleumsforsikringsfondet, som nå er innlemmet i oljefondet. Ofrene etter Kielland burde fått erstatningen for lenge siden! Og det er innlysende at dette må brukes til rettferdighet for Kielland-ofrene.
Sannhet, forsoning, respekt, åpenhet og fellesskap på tvers av politisk ståsted og livssyn.